Etter første verdenskrig var det ulmende sosial uro. Arbeidskonflikter og demonstrasjoner krevde sosial rettferdighet, bedre arbeidsforhold og høyere levestandard for arbeiderklassen. I år er det 100 år siden ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) ble etablert.  

Tekst: Sverre V. Bjørnholt Arkivfoto: ILO

Det var desillusjon som preget folk flest da den blodige krigen endelig var over. På slagmarkene endte millioner av soldater og sivile sitt liv. En hel generasjon måtte bøte med livet. Krigen hadde tappet de deltakende landene for stabile forhold. Nasjonaløkonomiene lå i grus og den arbeidskrevende industrien var kjørt i senk for å holde liv i krigsmaskineriet. I tillegg utviklet det seg et politisk kaos med grunnleggende sosiale og teknologiske endringer. 

Det var i Paris i de første vintermånedene i 1919 at seiersmaktene satte seg ned for å diskutere gjenoppbyggingen av ruinhaugen krigen hadde etterlatt seg. Før krigen hadde arbeidslivet vært preget av lange arbeidsdager, unger helt ned i femårsalderen bak industrimaskiner og utstrakt nattarbeid også for kvinner. I tillegg var dødeligheten på grunn av usle forhold i arbeidslivet et problem som kostet mange liv. 

TRYGGERE ARBEIDSLIV 

Foruten krigserstatninger og nye grensedragninger, ble troen på sosial rettferdighet og tryggere arbeidsliv et sentralt diskusjonstema i håp om en varig fredsløsning. Sentrale politikere talte for å fjerne fattigdom, ulikhet, urettferdighet og diskriminering i arbeidslivet. De ønsket å redusere det utstrakte barnearbeidet, gi kvinnene lettere arbeidsforhold ved blant annet å gi dem permisjon før og etter fødsel, samt avvikle deres nattarbeid, og sikre utrygge arbeidsplasser for ulykker og dødsfall. Frykten for politisk ekstremisme og sosial uro etter de tunge krigsårene var en viktig drivkraft i debatten.  

I diskusjonene i Paris nedfelte det seg at dette måtte bli et fellesløft mellom regjeringer, arbeidstakere og arbeidsgivere. Her ble de første internasjonale reglene for arbeidslivet satt ned på papiret. Sluttdokumentet fra arbeidslivskommisjonens debatter i Paris ble til kapittel 13. i Versailles-traktaten som markerte den endelige avslutningen av første verdenskrig. Dokumentet ble høytidelig underskrevet i Versailles 28. juni 1919. Med det var ILO født og verdens arbeidsorganisasjon ble tilsluttet Folkeforbundet som en egen selvstendig del. 

NORSKE PIONERER  

Fra første stund har Norge vært aktive i ILOs arbeide. En stor norsk delegasjon, ledet av Johan Castberg og der den profilerte kvinneaktivisten Betzy Kjelsberg, Norges første kvinnelige fabrikkinspektør, var ett av medlemmene, ble sendt til den første ILO-kongressen i Washington i 1919. I 1946 ble ILO en egen særorganisasjon innen FN og det var generalsekretær Trygve Lie som signerte dokumentet på vegne av verdensorganisasjonen. 

Det var ikke merkverdig at den internasjonale arbeidsorganisasjonen i forbindelse med sitt 50–års jubileum ble tildelt Nobels fredspris i 1969. De første 50 årene hadde organisasjonen stor innflytelse for bedringen av arbeidernes kår rundt om i verden. Under den tradisjonelle seremonien i Universitetets Aula i desember dette året utdelte Nobelkomiteens leder Aase Lionæs diplomet til ILOs generalsekretær David A. Morse.

ILO FAKTA

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er FNs organisasjon for arbeidslivet. ILO jobber med å sikre arbeideres rettigheter verden over. I tillegg er ILO er FNs vaktbikkje i arbeidslivet. ILO ble grunnlagt i 1919 og har 187 medlemsland.  

 ILO er unikt i FN-systemet med sin trepartsstruktur og består av fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og medlemslandenes myndigheter. Alle de tre partene har beslutningsmyndighet. 

 ILO jobber for å nå målet om anstendig arbeid for alle gjennom fire hovedområder: 

1) å sikre organisasjonsfrihet;  

2) å bekjempe barnearbeid;  

3) å bekjempe tvangsarbeid;  

4) å sikre likestilling og å bekjempe diskriminering i arbeidslivet.  

ILO har åtte kjernekonvensjoner som handler om disse fire punktene.  

 ILO er organisert i tre deler: Den internasjonale arbeidskonferansen, ILC, ILOs styre og Det internasjonale arbeidsbyrået. ILOs sekretariat sysselsetter om lag 2 700 fra over 150 nasjoner ved hovedkvarteret i Genève i Sveits, og har i tillegg 40 kontorer rundt om i verden. 

 (Kilde: FN-sambandet Norge www.fn.no).