Hun har russisktalende venner fra både Ukraina, Latvia, Hviterussland, Georgia og selve Russland, men det spilte aldri noe rolle hvor den eller andre vennen egentlig kom fra.

– Vi har tenkt at vi har hatt veldig mye til felles når det gjelder kultur, oppvekst og språk. Nå snur krigen opp ned på mye, skaper lidelse på begge sider, og endrer relasjoner mellom mennesker for generasjoner, tror kunde- og salgsleder i KLP, Natalia Ebbesen.

Hun kom til Norge fra Russland som 16-åring i 2001, etter at moren hadde giftet seg med Frank fra Brønnøysund. I dag bor organist-moren på Helgeland og Natalia i Oslo, hvor hun jobber som pensjonsekspert i KLP.

 – Jeg pleier å si at jeg kommer fra Tsjelabinsk i Uralfjellene, 1800 kilometer rett øst fra Moskva, der jeg bodde de siste årene før jeg flyttet til Norge. Jeg ble født i en sovjetisk militær-by i Kazakhstan der faren min tjenestegjorde. Der bodde jeg til jeg ble ni år og Sovjetunionen falt.  Som 16-åring kom jeg hit, så hva jeg egentlig føler meg mest som, er ikke så lett å si, sier hun.

Dersom hun hadde blitt invitert til intervju før krigen med hennes russiske bakgrunn som tema, tror hun at hun ville blitt litt irritert.

–  Jeg snakker russisk, jeg kjenner godt historien og kulturen, men jeg er vel norsk, er jeg ikke? Hva har min genetiske opprinnelse å si for hvem jeg er som person?

I alle årene siden hun kom til Norge har hun ikke har fulgt veldig godt med på russisk politikk. Hun har ikke vært der på femten år, og har egentlig ikke kjent så sterk tilhørighet til Russland, egentlig.

– Men når krigen startet traff det meg veldig sterkt. Pandemien blekner i forhold. Jeg er dypt preget, jeg våkner og sovner med nyhetene. Både på norsk, ukrainsk og russisk. Jeg føler at jeg lærer noe nytt om meg selv. Jeg har nok undervurdert min tilknytning til Russland og min identitet.

DEN RUSSISKE FRED

Det får Ebbesen, som har tatt etternavnet til stefaren, til å spørre hva det egentlig innebærer å være russisk. En av hennes bestefedre er halvt polsk og halvt jødisk, en bestemor er halvt ukrainsk. Du skal ikke lete langt bakover for å finne både hviterussiske og tyrkiske aner i familietreet hennes.

– Slik er det med de fleste fra det gamle Sovjet. De fleste er en god blanding. Det er geografisk tilhørighet over mange år som avgjør hva vi ofte identifiserer oss som. På samme måte som jeg ville sagt at jeg er mest norsk, vil de som har bodd i Ukraina siden de var små, identifisere seg som ukrainere uavhengig av genetisk opphav.

Hun har blitt kjent med flere russiskspråklige siden hun kom med moren til Norge, men har ikke visst om de egentlig kommer fra for eksempel Latvia, Ukraina eller Russland.

– Jeg har ikke peiling, men jeg hører at de snakker russisk. Bestevenninnen min er fra Poltava i Ukraina, men før denne krigen tenkte jeg ikke på det. Jeg vet faktisk fortsatt ikke om bakgrunnen hennes er ukrainsk eller russisk. Hva har det egentlig å si?

 INGEN TVIL OM SUVERENITETEN

Hele slekta hennes, utenom moren, bor fortsatt i Russland. Ellers har hun venner som bor “på tvers og over alt” som hun sier. Alle barndomsvennene fra den kasakhstanske militærbyen hvor hun tilbrakte sin barndom ble spredd over hele gamle Sovjet. Det er lett å flytte på seg når språket ikke er noen hindring.

– Føler du ikke at det nesten er et risikabelt poeng å dra frem nå at dere er en eneste stor russisk familie, Putin mener jo at Ukraina egentlig ikke har rett på å være et eget land?

 – Jo, nå er konteksten helt forandret. Det var så mye som forente oss og som var utelukkende positivt. Men nå misbrukes det og truer Ukrainas suverenitet og eksistens. Det var jo ikke noen tvil om at Ukraina var og er en suveren stat, selv om det krydde av vennskap og familiebånd på tvers av grensen.

 – Nå bombes ukrainske familier. Unge, russiske gutter dør. Hvordan ser du for deg fremtiden for relasjonen mellom de to folkene?

  – Jeg er redd for at den relasjonen er ødelagt for generasjoner. De ukrainerne som opplever denne krigen blir jo traumatisert for livet, så det kommer naturligvis til å ta veldig lang tid før vi kan tenke oss en normalisering av forholdene mellom ukrainere og russere.

 HJERNEVASKEN VIRKER

– Dessverre er det også mange i Russland som er hjernevasket til å tro at krigen føres mot nazister som truer Russland. Folk tror oppriktig på at det er disse nazistene som dreper sivilbefolkningen, mens russere kun angriper militære mål.

Jeg må forberede meg på at døren til Russland for meg er lukket for alltid

Natalia Ebbesen, KLP

Hun mener at ingen russere egentlig vil ha krig mot Ukraina, og forteller også om sin kontakt med faren.

 – Han sier at han prøver å tenke kritisk, men så gjengir han jo ordrett russiske myndigheters propaganda. Han er nok representativ for den eldre garden. Propagandaen er jo satt i system i sikkert 20 år, og har planmessig jobbet for å påvirke folk. Når du har fått så mange drypp gjennom så mange år, oppfatter du det som skjer nå som en naturlig følge av en utvikling.

– Det nytter ikke å fortelle at jeg har russisk-ættede venner som sitter i Odesa og lager molotov-cocktailer som de planlegger å kaste på russere. Det hører ikke pappa. Han kan ikke forandre noe av det som skjer. Kanskje det gjør mindre vondt for ham å leve i den løgnen. Alternativet hadde kanskje ikke vært til å bære.

– Er det annerledes med de som vet hvordan man setter opp en vpn-forbindelse for komme seg rundt sensuren?

 – Ja, jeg tror mange unge vet og forstår mer. De fleste er sjokkert, lei seg og redde. Man vet jo hvordan det går med dem som uttaler seg imot krigen. Jeg vil heller ikke sette dem i fare ved å stille for mange direkte spørsmål hverken skriftlig eller muntlig.

MARKERER MOTSTAND

Hun markerer sin støtte til Ukraina på facebooksiden sin. Men hun feirer ikke ukrainske militære seire med glede.

– Det er krevende å være russer nå. Det er vanskelig å juble for ukrainske militære seiere for jeg forstår den elendigheten disse unge, russiske guttene, som sitter inne i disse kjøretøyene, står i. Mange av dem vet jo ikke hvorfor de er der. Samtidig slaktes ukrainere. Til sammen er det rett og slett et mareritt. Det finnes ingen vinnere i dette. Mange av mine venner i Russland tenker sikkert at livene deres er over, sier Ebbesen

 – Har du kontakt med venner som er i Ukraina nå?

 – Da det startet måtte jeg jo finne ut hvor de er og hvordan det går. Jeg følger dem på Facebook og Instagram, og utveksler noen meldinger. Min venninne fra Poltava bor jo her i Norge. Foreldrene nektet å forlate Ukraina da hun ville ha dem ut, men hun fikk ut en søster og en niese. Jeg kjenner også flere som er Kyiv, Lviv og Odesa som nekter å dra. 

 – En av dem er en barndomsvenn. Hun har to små barn, men hun vil ikke dra fra sin mann. En annen venninne, som bor her i Norge, er fra Lviv. Hun dro på vinterferie til Ukraina i februar, men da jeg fikk tak i henne på telefon, sa hun at hun ikke vil reise derfra. Hun er lege og vil bli der og hjelpe til. Folk er fortvilet og gråter. Det er dyp lidelse på begge sider.

 Hun sier at ingen av vennene til hennes to barn tenker på at de ikke er norske. De som vet at de er russiske, ser ingen kobling mellom dem og det som Putin har satt i gang nå.

 – Vi har vært veldig heldige.

 SKAM SOM VIL VARE

Hun tror at krigen kommer til å påføre mange russere en skam som kommer til å prege dem lenge. Nylig holdt hun kurs for tillitsvalgte fra sykehussektoren. Da pleier hun ofte å si hvor hun opprinnelig kommer fra, siden hun mener at folk må høre at hun snakker litt gebrokkent.

– Jeg sa at jeg er russisk, men at det jo ikke er mye å være stolt av om dagen. Da fikk jeg umiddelbar en støttende reaksjon på at sånt måtte jeg ikke si. Jeg møter utelukkende støtte og omsorg, både fra bekjente, kolleger og sjefer. Det er litt overraskende å lese i media at noen opplever hets.

 Nå kommer det mange flyktninger. Jeg tror de aller fleste russere kommer til å ta dem imot med åpne armer.

 – Har du møtt russere her som uttrykker forståelse for Putins invasjon?

 – Ikke personlig, men jeg ser at noen på Facebook legger ut ting jeg ikke forstår det er mulig å skrive når man har tilgang på den informasjonen vi jo har.

 – Gjør du noe da?

 – Jeg blir oppgitt, vi har jo samme informasjonsgrunnlag.

 – Mammaen min var på besøk og lurte på om det var lurt av meg å bli intervjuet om krigen. Det sier jo noe om at det er lett å bli redd i den usikre situasjonen vi lever i nå. Jeg tenker jo også at jeg ikke bør snakke med faren min om krigen. Jeg tenker at jeg bør beskytte han, at jeg kan sette ham i fare.

 – Det at jeg har lagt ut noe i sosiale medier gjør nok at jeg må forberede meg på at døren til Russland for meg er lukket for alltid. Kanskje kommer jeg ikke til å se faren min igjen.

Fakta om KLP og Ukraina

Kommunikasjonsdirektør Sissel Bjaanæs i KLP sier at pensjonsselskapet har underinvestert i russiske selskaper helt siden Russlands anneksjon av Krim-halvøya fra Ukraina i 2014.

 Hun forteller også at selskapet har ansatte “som på ulike vis har tilknytning til regionen og som naturlig nok kan være enda mer rammet og påvirket av situasjonen enn vi som ikke har det”, som KLP skriver til de ansatte. I skrivet understrekes også behovet for å ta vise ekstra omsorg for hverandre, og særlig overfor de som er direkte berørt.

 Den polskættede KLP-ansatte Dawid Lukasz Misiewicz reiste til Polen på eget initiativ i februar. Han fikk med seg 70 000 kroner fra kolleger for å hjelpe ukrainere som krysset grensen inn til Polen fra øst. Det pågår dessuten en innsamling til Røde Kors i KLP, der selskapet sentralt sørger for å doble den innsamlede summen ved å matche det innsamlede beløpet. Misiewicz er nå tilbake i Norge.

 — Det er ikke er nok hjelp, og det jeg og de andre frivillige gjorde er fortsatt ikke nok. Det er for lite. Uansett hvor mye man prøver så trengs det mer, sier Misiewicz.