Sparebankutvalgets anbefalinger har vekket bekymringer for at sparebanker, slik vi kjenner de i dag, snart vil tilhøre en utdøende art. Det vil ikke skje over natten, men konsekvensene bør likevel tas på alvor. Ikke minst risikerer vi å miste et unikt stykke norsk bedriftsdemokrati.

Sparebanker skiller seg fra andre typer finansforetak og bedrifter ved at de vektlegger samfunnsinteresser og lokale- og regionale hensyn i særlig grad. Dette har blitt påpekt av blant annet Therese Riiser i Sparebankforeningen og Sissel Skoghaug og Jørn Eggum i LO.
Én side ved sparebankers organisering har imidlertid fått lite oppmerksomhet; det er de ansattes representasjon i styrende organer. Et særtrekk ved sparebanker er at ansattrepresentanter utgjør en firedel av stemmene i generalforsamlingen. De ansatte sikres dermed langt større innflytelse enn i aksjebanker eller bedrifter i det øvrige næringslivet. Sammen med innskyterne og representanter fra kommune eller fylke, utgjør disse flertallet i generalforsamlingen og kan for eksempel hindre fiendtlige oppkjøp.

Innflytelsen er ikke teoretisk. Finansforbundet organiserer seks av ti ansatte i finansnæringen og i mange sparebanker er organisasjonsgraden betydelig høyere enn det. Medbestemmelse gjennom dyktige tillitsvalgte på arbeidsplassen og ansattrepresentanter i styret forsterkes altså i sparebanker gjennom representasjon i generalforsamlingen. Ansatte sidestilles med investorene og øvrige samfunnsinteresser i sparebankers øverste styringsorgan i det som må kunne kalles Norges fremste eksempel på vellykket bedriftsdemokrati.

Sparebankers investorer – egenkapitalbeviseierne – er på sin side pålagt en øvre grense på 40 prosent av stemmene i generalforsamlingen, men samtidig sikret en minste andel på 20 prosent. Utfallet av tak- og gulvregelen er at investorene får høyere innflytelse enn eierbrøken tilsier i nær halvparten av bankene, mens den er lavere for den andre halvparten.

Det er i første omgang de sist nevnte som må regnes å bli påvirket av Sparebankutvalgets anbefalinger. Utvalget har vurdert at egenkapitalbeviset, slik det er utformet i dag, ikke står seg i møte med det europeiske kapitalkravsregelverket. Den såkalte «støtputen» som skjermer egenkapitalbeviseiere fra tap, foreslås fjernet for at instrumentet fortsatt skal kunne regnes som ren kjernekapital etter europeiske regler.

Endringen fremstår ved første øyekast som teknisk, men konsekvensen blir fort at sparebanker velger å omdanne seg til aksjesparebanker. Det vil særlig gjelde den halvparten av bankene, der investorene har lavere innflytelse enn eierbrøken tilsier. Her vil egenkapitalbeviseierne etter fjerning av «støtputen» ikke lenger kompenseres for ulempen av begrenset stemmerett gjennom tapsbeskyttelse. Utvalget foreslår med det samme at terskelen for omdanning til aksjebank senkes. De gjenværende sparebankene vil trolig følge etter i det egenkapitalbeviset mister sin attraktivitet i takt med at markedet for disse instrumentene blir smalere og mindre likvide.

Konsekvensen blir en svekkelse av bedriftsdemokratiet i de omdannete sparebankene, siden det ikke er tilsvarende krav om ansatterepresentasjon for andre typer finansforetak. Regjeringen bør derfor vurdere behovet for endringer nøye og i tett dialog med det europeiske banktilsynet. Dersom konklusjonen allikevel er at utvalgets forslag om fjerning av «støtputen» må etterkommes, bør den supplere endringene ved å videreføre de ansattes representasjon i generalforsamlingen i omdannete sparebanker.

Videre bør det stilles krav om at stiftelsene, som representanter for samfunnskapitalen i omdannete banker, må ha en minste eierandel på en tredel. Banker, som maksimerer den samfunnsøkonomiske avkastningen og fungerer som forbilder for bedriftsdemokratiet, er det verdt å holde fast ved.

Forbundsleder Vigdis Mathisen, Finansforbundet