Nå, kjære leser, gjelder det å puste dypt inn. Denne saken skal forsøke å forklare hvordan finansdepartementets endring i risikovekter for IRB og standardmetodebanker påvirker bankenes lønnsomhet og konkurransesituasjon.

IRB-banker er de største bankene, som har lov til å bruke egne modeller for å beregne risiko. Standardmetodebankene er små- og mellomstore banker som må følge et standard regelverk.

Regelverket handler helt enkelt om hvor mye kapital bankene må ha til enhver tid, altså hvor mye egenkapital det skal være bak hver utlånt krone. Før jul ble det varslet et gulv for IRB-bankene på 25 prosent. Dette er en skjerpning. Samtidig fikk standard-bankene en lettelse i sine kapitalkrav. Tanken er at det skal bli likere vilkår mellom de ulike bankene.

– Markedet har ikke reagert på disse endringene. Alle bankene er i utgangspunktet godt kapitaliserte. Dermed er det ikke behov for IRB-bankene å hente egenkapital for å dekke økningen, sier Ole-Andreas Grendstadbakk, analytiker i Holberg.

I teorien vil nå standardmetodebankene kunne låne ut mer penger, fordi de slipper å ha så mye egenkapital bak utlånene.

– Men økt utlånskapasitet gir ikke automatisk bedre avkastning. Til det må du først ha noen kunder å låne ut pengene til, og det skal helstvære kunder du ønsker å låne ut penger til og som du får tilbake igjen ved lånets slutt, sier Grendstadbakk.

De siste årene har vi sett at flere IRB-banker har fusjonert med standard-banker. Her har muligheten til å bruke IRB-bankenes lavere krav til egenkapital vært en av driverne. Nå er den driveren i praksis borte. Grendstadbakk tror allikevel på fortsatt høy fusjonstakt.

– Det er ikke like lukrativt lengre for en IRB-bank å sluke en standard-bank. De andre fusjonsdriverne fortsetter derimot med full styrke med blant annet økt reguleringspress i form av blant annet svindel og hvitvask 

BLITT DYRERE

Klara-Lise Aasen representerer en av de store bankene som nå har fått et høyere gulv å forholde seg til.

– Reelt sett har IRB banker lavere risiko enn standardmetodebanker. Da er det rart at vi får et gulv på risikovekt på 25 prosent og standardmetodebankene er nede på 20. IRB-bankene har brukt masse tid og krefter på å lage gode risikomodeller. Det er ingen grunn til å anta at risikoen for IRB-banker har økt. Nå får vi ikke uttelling for våre modeller, der vi har brukt våre data, fra våre kunder og vår historikk. Det er vi ikke fornøyde med. Det er som vi blir tvunget på hjelm, buksesele og belte på samtidig. Rammebetingelsene for norske banker kunne vært bedre. Nå har vi for mange særnorske reguleringer som mangler faglig begrunnelse, forteller Aasen, og understreker at hun ikke er ute etter å gjøre vilkårene verre for standardmetodebankene, men at hun synes det er rart at de som stor bank, med egne solide risikomodeller får et høyere gulv enn de mindre.

SPAREBANKENE ØKER

De siste årene har sparebankene tatt markedsandeler på bekostning av forretningsbankene. Dette tror Grendstadbakk vil fortsette.

– Kundene setter tydeligvis pris på sparebankene og nærheten de tilbyr. Jeg vil tro DNB lurer på om det var et smart grep å legge ned så mange kontorer så fort (DNB la i 2016 ned 59 av 116 filialer red. anmrk.). Mange små- og mellomstore banker var raske med å fylle tomrommet DNB etterlot seg. Kundene har lyst til å prate med noen og få gode råd ved store livshendelser. Det kommer fremdeles til å være sparebankenes styrke. Med større enheter vil de også kunne konkurrere om større bedriftsengasjement. Sparebankene er der også i trange tider. De er der for hjemmemarkedet sitt i tykt og tynt.