Det ivres etter å kjøpe tjenester i lavkostland.  Det påstås at folk er flinkere der.  Mer fleksible og enklere å rekruttere.  Er det da kroken på døren for norsk arbeidsliv?

Vi snakker så vakkert om den norske modellen.  Men det er forunderlig at norske bedriftseiere og politikere smykker seg i modellglansen der ute i verden uten å bruke den her hjemme.  Blant mine internasjonale kolleger blir jeg utfordret til å fortelle om hvordan den norske rikdommen er skapt.  Jeg snakker gjerne om både modellen og oljen.  Men jeg snakker helst om hva samarbeid mellom alle parter i norsk arbeidsliv har betydd for den norske velferden, som er vår rikdom. Tenk det, i 1962 fant vi ut at vi setter oss til bordet og fordeler roller og ansvar. Nesten tredve år tidligere, fikk vi Hovedavtalen som ryddet opp i mange stridigheter.  Tradisjonen vår er altså gammel – vi samles ved bordet mens vi ennå kan løse utfordringene.

Arbeidstakerne er under press.  Press fra kjøp av tjenester i andre land.  Press fra digitale og robotiserte løsninger.  Press for ikke å ha riktig kompetanse. I tillegg skal vi jobbe til vi er sytti, mens mange tegn tyder på at folk over femti anses for å være uten fremtid.  De over førti også.  Er kompetanserikdommen uten verdi?

Så nå skal altså en norsk kvinne eller mann konkurrere mot lavt lønnede kompetansemedarbeidere i land vi ikke drar på ferie til.  Land med svakt ansattevern og manglende partsstrukturer.  Land hvor man er dyktig til det man skal gjøre, men ingen etterspør andre egenskaper.

Både Erna og før henne, Jens, har sagt at vi ikke må gjøre norsk lønnsnivå til et hinder.  Det er et gode for folk og stat.  For å fortsette innen samme tankesett kreves det en kontinuerlig omstilling norske arbeidstakere både må og skal delta i.  La oss sette oss til bordet og få vite hva forutsetningene for omstillingen er.  Norske arbeidstakere vil jobbe og bidra!

 

PÅL ADRIAN HELLMAN
Forbundsleder
Twitter: @Pahfinans
Mobil: 938 33 550
pah@finansforbundet.no